«Jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis ikke dette hadde skjedd. Jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg ville ha fortsatt å ha det slik jeg hadde det.»

Ærlig talt hadde jeg det virkelig dårlig. Jeg hadde veldig sterke selvmordstanker, og det hadde jeg hatt i noen år. Jeg hadde mye smerter i kroppen. Hodet var veldig tåkete. Jeg følte at alt bare var håpløst. Nervesystemet mitt sto liksom hele tiden i kamp eller flukt. Og jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var virkelig, virkelig, jeg vet ikke, jeg føler virkelig at dette har reddet meg, på en måte, for jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis ikke dette hadde skjedd. Jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg ville ha fortsatt å ha det slik jeg hadde det. Så det gjorde virkelig, altså, jeg kunne ikke tro hvordan jeg gikk inn der, nærmest bare et ødelagt skall av en mann, som prøvde å skjule det. Og så gikk jeg ut på den andre siden og følte meg nesten som en nyfødt baby igjen, eller et lite barn som bare er glad og ler og elsker det, full av glede, full av ren skjønnhet, så begeistret og nysgjerrig, mens jeg hadde mistet all interesse for alt. Og jeg gikk dit liksom med tanken: jeg håper dette, jeg håper dette gjør noe, for hvis det ikke gjør det, vet jeg ikke helt hvor jeg havner og hva jeg skal gjøre. Jeg er virkelig lei av å føle meg som jeg gjorde. Og jeg tror at man noen ganger ikke skjønner hvor ille ting er, fordi man står midt i det. Og det er ikke før noe endrer seg helt radikalt at man tenker: wow, det var, det var noen virkelig, virkelig dritt, dårlige, jævlige tider. Og hodet mitt, altså, jeg føler at hodet mitt er klarere. Smertene er borte fra ryggen, knærne og beina. Og jeg har vanligvis mye smerter. Jeg falt av en hest da jeg var rundt 12 og skadet ryggen virkelig, virkelig ille. Og jeg har alltid hatt den smerten gjennom hele livet, så jeg går liksom rundt stiv og trener ikke så mye som jeg kunne. Løper ikke. Gjør ikke mye, fordi det gjør vondt i ryggen, vet du. Og jeg husker at jeg satt der mens Clayton ble ferdig med [Vādma]-økten sammen med resten av gruppen. Og jeg tenkte, kanskje 20 minutter eller noe sånt. Vanligvis har jeg prikking og stikking i beina etter 10 minutter. Og jeg satt bare der, så glad, så fornøyd, ingen smerter, ingenting, bare full av glede. Jeg fant ingenting som egentlig fikk meg til å ville skinne eller noe sånt. Jeg var bare så fortapt og deprimert, og alt føltes håpløst, vet du. Ja, det var bare, det var forferdelig. Det var forferdelig. Det var det virkelig. Jeg snakket med en venn om det i dag, og jeg brøt bare sammen. Jeg tenkte, fordi jeg husker hvordan jeg følte det, og så, når de snakker med meg nå, sier de: du er så annerledes. Du er som et helt annet menneske. I øyeblikket, vet du, bare å forsvinne hele tiden og oppføre meg som om du, jeg pleide å virke uinteressert, men fokuset mitt, jeg klarte bare ikke å holde fokus. Begynte å tenke på andre ting, vet du, når jeg prøvde å lytte til folk. De tror bare at jeg er uhøflig fordi jeg ikke klarer å være i øyeblikket, faen. Og så tenker jeg på så mange andre ting at det virkelig påvirker meg rundt folk. Og de får liksom den ideen: hva er galt med ham? Han er bare... Jeg var hele tiden nervøs. Jeg var hele tiden engstelig, følte meg ikke god nok, og ga meg selv konstant skylden for ting. Ja, det var bare forferdelig. Og å komme ut på den andre siden av det, jeg føler at jeg bare har fått en ny sjanse i livet. Alt er liksom fornyet, vet du, og jeg kunne ikke vært gladere. Jeg kan nesten ikke tro hvor annerledes jeg føler meg. Det er bare et helt annet menneske. Det er bare en hel [Vādma]-reset. Det har fått et godt navn, for det gjør virkelig det. Det nullstiller deg. Og det er ikke noe svevende nonsens. Det er det mest fantastiske som har skjedd meg. Og dette er dag to. Og jeg er bare, jeg er gladere enn jeg har vært på lenge. Jeg skjønte hvor ulykkelig og ustabil den mentale helsen min var. Sånn har det vært i minst 10, 15 år. Og plutselig var det som om jeg våknet opp av en svart sky. Og jeg kan se solen igjen. Jeg kan kjenne alt. Jeg er musiker. Jeg begynte å spille gitar. Og jeg tenkte, det høres fantastisk ut. Det føles veldig godt. Og jeg bare nyter det veldig. Det var som da jeg var 13 år og akkurat begynte. Så, jeg var usikker da jeg først hørte om det. Og jeg har aldri sett noe lignende før. Moren min var faktisk åndelig healer og drev med Reiki og en hel masse forskjellige ting. Men ingenting av det var så dyptgående og grundig, i den forstand at det får ut av deg tingene du ikke trenger lenger. Vi har mye smerte og traumer som har vært med oss gjennom årene. Men det er som om lærdommen fortsatt er der, men du kjenner ikke energien fra det lenger. Så jeg er så spent for resten av livet. Men etter bare to dager tenker jeg allerede: wow, dette er noe dypt og fantastisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg tror ikke man egentlig kan forklare det før man har gjort det. Selv da jeg først kom hit, tenkte jeg: er dette svevende nonsens? Hva er det? Hva er det? Hvem er denne Clayton-fyren? Hva? Han skal nullstille nervesystemet mitt og få meg til å føle meg bra igjen? Okei, hva er det vi snakker om. Men det gjorde han absolutt, og det sprengte hjernen min. Og alle andre i rommet og alle rundt oss bare: wow. Og det er rett og slett de beste pengene jeg noen gang har brukt på helsen min, og på den mentale helsen min uten sammenligning. Og det er rett og slett de beste pengene jeg noen gang har brukt på helsen min, og på den mentale helsen min. Og jeg bare: wow, jeg er så spent. Og jeg bare: wow.