«Det som forandret alt, var at du ble værende hos meg.»

Det som forandret alt, var at du
ble værende hos meg. Så lenge jeg kan
huske, har jeg båret sorgen min alene,
fordi menneskene rundt meg ikke
visste hvordan de skulle holde det rommet sammen med meg. Å ha noen som rett og slett var til stede
uten å prøve å endre eller fikse det jeg
følte, var noe jeg aldri hadde
opplevd før. For første gang jeg kan huske, følte jeg meg
virkelig trygg i armene til en mann. Jeg tror
det er derfor det føltes så viktig. Den
følelsen av trygghet lot meg slippe
følelser jeg hadde båret på i veldig
lang tid. For første gang føler jeg ikke
at jeg prøver å tenke meg gjennom
helingen min. Det føles som om kroppen min
endelig har begynt å vise vei. Når jeg tenker over tilbakemeldingen din, kan jeg også
se mønsteret du snakket om. Jeg har
brukt så mye av livet på å tro at jeg
må gjøre alt riktig, og på å frykte
å mislykkes. Selv i det øyeblikket oppdaget jeg
at jeg dømte meg selv for om jeg gjorde det
«riktig», i stedet for bare å la
kroppen min lede. Jeg begynner å innse
at healing for meg kanskje handler mindre om å
prøve hardere og mer om å lære å
overgi meg, stole på og slippe kontrollen. Når jeg ser tilbake nå, er jeg faktisk takknemlig
for at du intuitivt visste at du ikke skulle ta meg dypere. Jeg tror ikke nervesystemet mitt
var klart. Det føles som om jeg slapp
akkurat det jeg klarte i det
øyeblikket, og kanskje er det derfor en del av meg, da
frykten hadde gitt seg, ville gå inn igjen. Ikke fordi det
var lett, men fordi jeg visste at det var
mer der når tiden var inne.